Oppgjør med Kardemomme-idyllen

I dag kom det som trolig blir «årets bok» fra min side i posten fra trykkeriet.

Boka heter «Oppvekst i Kardemomme by», og jeg har definert den som «et skjønnlitterært essay».
Essayet er jo en litt spesiell, litterær sjanger som ofte kan framstå som en hybrid mellom skjønnlitteratur og sakprosa, men jeg har valgt å legge vekt på den skjønnlitterære tilnærmingen i denne omgang.
Antakelig kunne teksten også blitt definert som en roman.

Teksten er et oppgjør med det jeg kaller «Kardemomme-idyllen».
Jeg har vært kritisk til den idyllen i mange år.
Jeg har helt siden 1990-tallet publisert flere aviskronikker med problemstillingen «idyll eller skrekksamfunn», og lenge tenkt at dette ville jeg skrive en bok om.
Men lenge plundret jeg med å finne formen og deretter med å finne en forlegger som ville ta den.
Kanskje var temaet for «touchy»?
Til slutt valgte jeg å gi den ut selv, noe jeg ellers stort sett prøver å unngå.

Nå foreligger den – et hefte på i underkant av 40 sider.
Det er ikke alltid at mange års arbeid fører til at boka blir tjukk.

Min sønnesønn Oskar har laget et fint omslag – det er den femte boka mi som han designer omslaget på.
Til min grenseløse irritasjon ser jeg at navnet hans har falt ut av kolofonen – jeg vet ikke hvordan det har skjedd, og nå som boka foreligger, er det ikke så mye å få gjort med det.
Men blir det et neste opplag, skal navnet hans komme med!

Hvordan blir dette oppgjøret med Kardemomme-idyllen tatt imot?
Det er jeg spent på, jeg også!

Lindtveit 9. mai 2025
Nils-Petter Enstad